Gå til innholdet
Snyltetraaddodder

Plantenes fantastiske liv

Skrevet av Ine Vik den 26.6.2018

Debatten raser om hvorvidt planter innehar intelligens. Intelligens eller ei: plantenes overlevelsesstrategier er mer avansert enn de fleste tror!

I 1973 kom en bok som skulle endre hvordan mange så på planter og deres egenskaper. Forfatterne hevdet blant annet at planter liker å høre på klassisk musikk og at de kan lese tanker, og boka havnet raskt på bestselgerlistene. Boken het «The Secret Life of Plants», og på grunn av en litt tvilsom kildebruk og lite etterrettelige påstander, skulle temaet «grønn intelligens» senere bli et felt mange forskere var skeptisk til.

Nå rører imidlertid miljøet seg igjen, og forfattere som Stefano Mancuso står i spissen for et felt de selv kaller plantenevrobiologi. Han, og andre forskere som Eric Brenner og Elizabeth Van Volkenburgh argumenter for at mekanismer og adferd funnet hos planter gjør dem til intelligente organismer.

Mancuso og frender har møtt mye motstand for påstandene om planteintelligens. Også navnet på fagretningen – plantenevrobiologi – refses av mange. Det interessante er at forskerne er enige om mange ting når det kommer til hva planter kan gjøre og hvordan de lever. Det er ofte selve begrepene som blir kritisert. Tenk bare på dette: filosofer og forskere har kranglet over hva intelligens er i over hundre år. For hva kvalifiserer egentlig til å kalles intelligent? Noen definerer intelligens som evner til å bruke redskaper, andre kobler begrepet til rasjonalitet og abstrakt tenking. Her har ikke plantene er sjanse. Men dersom man skal bruke Mancusos definisjon, hvor intelligens er evnen til å løse problemer, må man nesten inkludere dem.

Planter responderer på miljøet, og har mange løsninger på problemene som måtte dukke opp når du er stedsbunden og mat for mange dyr. De kan føle og respondere på en drøss av miljøpåvirkninger, som lys, kjemiske signaler fra andre planter, temperatur, jordstruktur, rovdyr og mer til. Kritikerne mener på sin side at denne «intelligensen» kun er en grunnleggende overlevelsesstrategi funnet i alle organismer, og at plantenevrobiologi er misvisende, da det likestiller dem med dyr.

Hvem som har rett og hvordan vi skal beskrive intelligens, lar jeg være opp til dem som er klokere enn meg. Men årsaken til hele debatten er et spennende felt, og et som jeg har lyst til å dykke dypere inn i tiden fremover. Planter er innehaver av de mest forunderlige overlevelsesteknikker. Og det er ikke rart, all den tid planter er stedsbundne og må finne alt de trenger og forsvare seg på stedet.

Vi begynner med rota:

Planterota gjør mer enn å ta opp vann og næringsstoffer fra bakken. Den kan i tillegg kjenne tyngdekraft, fukt, trykk, volum, næringsstoffer, gift og kjemiske signaler fra naboplantene. Røtter som er på vei mot noe de ikke vil kunne komme forbi eller noe giftig, vil stanse og endre kus før de treffer på hindringen. Røtter kan vite om røttene i nærheten er fremmede eller familie, og handler deretter. Vanligvis konkurrerer planter om plass til røttene dersom de deler plass eller står nær en fremmed plante. Likevel har forskere sett at om man setter flere relaterte planter i samme potte, vil de «ta seg sammen» og dele på plassen.

De lever i en taktil verden.

Plantene vaier i vinden, blir nedtråkket av insekter, de klatrer og blir skylt av regn. Noen planter har taktile evner helt uten like: et eksempel er venusfluefangeren, som mange har sett i aksjon. Her ser man at dersom et insekt setter seg på de spesielle bladene, vil de lukke seg med overraskende kraft og fange insektet. Planten lukker seg når den registrerer bevegelse på «hårene» på kanten av fellen. Men den klapper ikke igjen uten videre: minst to berøringer må til innenfor relativt kort tid.

De kan «se».

Plantene kan ikke se deg, men om du står og skygger for planten dagen lang, vil den kanskje gjøre tiltak. Siden lys er mat for plantene, har de utviklet mange slags redskaper for å få det de behøver. Noen planter har for eksempel helt utrolig mange fotoreseptorer. Planter kan registrere bølgelengder vi ikke kan se, og merker seg lysretninger og lysstryrke.

Lyden av en fiende

At planter liker Mozart er kanskje motbevist, men lyd er vibrasjoner og har faktisk noe å si, også i planteriket. Det er for eksempel kjent at noen planter kan reagere på lyden av et tusenbein som gomler blader. Lyden ble spilt av for en plante som ikke var angrepet på ordentlig, men likevel begynte den å produsere forsvarsstoffer. Plantene har flere måter å løse dette på. De kan produsere gift eller endre smak og tekstur på løvet.

Plantene har «luktesans»

Det finnes planter som «lukter» - et eksempel er snyltetrådslekta. Planter inneholder nesten ikke klorofyll, så får å spise må den stjele sevje fra andre planter. Planten finner frem til sine ofre og har favoritter – angivelig finnes det sorter som heller beveger seg mot tomatplanter enn hvete. Det finnes hauger andre av eksempler på planter med «luktesans», og vi vet også å benytte oss av dem: Av og til modner vi frukt med etylengass. Dette er en etterlikning av en naturlig prosess: frukt frigir etylen når de modner, og får naboene til å modne i samme slengen. Slik skjer modningsprosessen kollektivt: naboene modner, og disse får igjen sine naboer til å modne. At frukten modnes på lik tid er viktig for å trekke dyr til treet. Dyrene spiser frukten og sprer siden frøene, og treet fikk det som det ville.

Det finnes tusenvis av uoppdagete plantearter, og det er usannsynlig at vi forstår alle dem vi kjenne fullt ut. På den andre sies det at flere plantearter blir utryddet – hver dag. Noen kunne vi kanskje hatt brukt for, andre vil vi aldri vite om. Plantene greier seg nok uansett, med eller uten oss – men neste gang du går forbi en liten lur plante – kanskje du bor i Oppland og har sett neslesnyltetråd – så vet du at den også ser deg. I alle fall nesten.
okologisk-ine-vilja-boyesen-vik-foto-privat

Ine Vik er aspirerende biolog, og har gitt utallige labsaler varige men som følge av lav terskel for utforskning og eksperimenter. Hun jobber som formidler og vitenskapsjournalist.

Foto: Privat