Gå til innholdet
skolehagene-web
"Skolehaverne" fra Nasjonalbibliotekets samling

Hva skjedde med skolehagene?

Skrevet av Ine Vik den 2.1.2018

I min barneskoles skolegård het et av områdene skolehagen. Hvorfor var ikke så enkelt å forstå, siden «hagen» kun besto av et par trær og en tom helning vi pleide å skli på med sklibrett om vinteren. Nå vet jeg at det tidligere lå en kjøkkenhage der, og at elevene på skolen både fikk dyrke jorda og spise avlingen. Mange skoler har en nedlagt skolehage. Men hva skjedde egentlig med disse?

Det snakkes jo mye om å lære unga om hvor maten kommer fra. Skolehagen virker som et ypperlig sted for slik formidling, men de er altså ikke hva de en gang var. Eller? Mange byer har faktisk et respektabelt antall skolehager, og Oslo, min egen by, kan skilte med tretti skolehager som brukes av omtrent 40 skoler. Det finnes en skolehageleder, og Geitmyra, byens største hage, er på hele 42 dekar. I Oslo står det kanskje ikke så verst til likevel.

Skolehagene skal i følge kommunen være læringsarena som kan gi elever impulser til å bli glad i naturen, respektere alt levende og få innsikt i økologiske sammenhenger. I tillegg dekker læreplaner flere fag og områder hvor skolehagene kan benyttes. Den naturlige skolesekken ble startet opp i 2009, og lyser ut midler hvor målet er å utvikle læringsopplegg om natur og miljø. Utemiljøer utenfor skolen står i fokus. Mye ligger altså til rette for skolehagene! Skolehageleder Tore Faller har skrevet en utfyllende tekst om skolehage som undervisningsmetode: denne kan leses her 1 . Han skriver blant om frafallet i videregående skole, og at han mener det er viktig at det under hele utdanningsløpet praktiseres en nær kobling mellom det utøvende livet og det teoretiserte. Å se sammenheng og mening er avgjørende for forståelse.

Bevegelse på vei opp

Og populære skolehager er langt ifra et Oslo-fenomen. Etter år med stadig økende interesse for slike, er Norges skolehagelag faktisk gjenopprettet! Foreningen, som først ble stiftet i 1911, ble «nystiftet» i januar 1015. Nå arrangerer laget skolehageseminar og andre arrangementer over hele landet. Bevegelsen og interessen for skolehagene er på vei opp, men vi har fremdeles et stykke igjen før vi matcher gullalderen. Skolehagene i Oslo hadde sin spede begynnelse i 1909 da Marie Jørstad foreslo å omgjøre deler av Geitmyra Gård om til skolehage. Slik kunne arbeiderklasseungene rundt Akerselva (Geitmyra ligger på Sagene i Oslo, et tidligere industriområde) få tilgang på frisk luft og kunnskap om mat og natur. Historien om Geitmyra skolehage er en fin en: Jørstad fortalte i et intervju med Dagbladet i 1909 at hun hadde lest om tyske og danske skolehager, og etter å ha skrevet og agitert for liknende i Oslo, tok hun saken i egne hender i en alder av 73 år. Til slutt fikk hun overtalt en godseier til å avse jord, og så var de i gang. To år etter tok Oslo kommune over utgiftene og koordineringen av skolehagene, samtidig som Norsk skolehagelag ble dannet.

Etter hvert fikk nesten alle Oslos barneskoler en skolehage: omtrent 80 av 88 skoler hadde skolehage, og på det meste var 120 personer deltidsansatt i disse. Nå er over halvparten av skolehagene historie. Hva skjedde?

Årsakene er mange. Mange av områdene er nå bebygd, og i mellomtiden har kommunene og egentlig også lærere og befolkning prioritert andre ting. Og selve driften av skolene er annerledes enn tidligere, da nesten hver eneste skole hadde sin egen svømmehall, vaktmester og nettopp, skolehage.

I følge en rapport fra Fylkesmannen ble skolehagene ble ikke tatt med inn i den norske læreplanen før nedgangen var et faktum. I løpet av 1980-tallet ble antall lærerstillinger i Oslo redusert, sommertilbudet forsvant og mange parseller ble neglisjert og grodde igjen over sommerferien. I dag har omtrent 60 prosent av de tidligere skolehagene i Oslo blitt omdisponert til byggeformål. Og slike planer ligger ikke langt tilbake i fortiden: også Geitmyra har vært truet med nedbygging gjentatte ganger i de senere år. Det siste jeg hørte var at det var planer om parkeringsplass på tomta. I ettertid ble den vernet for en ny periode. I byer med lite tilgjengelig sentralt areal står skolehagene i en sårbar posisjon, men både skolehagelaget og parselleierne merker større engasjement om hagen enn før.

Mange kommuner arbeider nå med å få på plass et tilbud om skolehage. Noen steder er ledig areal en utfordring – andre steder blir det for lang reisevei. Men dersom du har barn i skolealder, er det all grunn til å engasjere seg, uansett hva slags utgangspunkt som finnes i din region. Det finnes mange eksempler på at et enkelt initiativ kan nå langt, og det går også an å undersøke om Skolehagelaget planlegger et arrangement i akkurat din region.

Jeg gleder meg til å se fortsettelsen og hvor den fornyede interessen for skolehager fører hen. En ting er i alle fall sikkert: skolehager er miljøvern i praksis. De trengs.

1https://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=1499307