Gå til innholdet
Myrterreng-blefjell-foto-bernt-rostad-wikimedia-commons
Myrterreng ved Blefjell. Foto: Bernt Rostad via Wikimedia Commons

Hva er en myr? Og kan de dyrkes?

Skrevet av Ine Vik den 9.3.2018

Forbud mot nydyrkning av myr er omdiskutert.

De fleste har et forhold til myra: enten du er lei av å få vann i gummistøvlene på vei til hytta, eller du har et multested som ingen andre vet om: sannsynligvis kjenner du til en, og kanskje kan du se den for deg akkurat nå? Sannsynligvis likner den på myra jeg ser for meg. Naturtypen myr finnes i flere kategorier, men har ofte de samme karakteristikkene. De er dekket av torvmose, torvull og gress. Der vokser gjerne lyng og busker, men ingen trær. Landskapet er derfor åpent, og ja – vått. Det våte elementet er essensielt for myra, og ei myr er enkelt forklart et økosystem med høy grunnvannsstand.

For at det skal dannes myr, må det være fuktig i terrenget. Typisk skjer myrdannelse i en innsjø eller et tjern med stillestående grunnvann. Dødt organisk materiale havner i stillestående vann, og på grunn av oksygenmangel tar nedbrytningen av materialet svært lang tid. De anaerobe bakteriene bruker så lang tid at materialet hoper seg opp, og med tiden blir det fortovet. Det delvis nedbrutte materialet vi finner i myrer kalles torv. For å bli klassifisert som myr på område har minst 30 centimeters torvdybde og inneholde minst 40 prosent organisk materiale.

Det finnes mange typer myrer. Det finnes også mye myr! Tidligere var omtrent ti prosent av landarealet (30.000 km2) myrdekke. På grunn av grøfting er tallet nå redusert til rundt 20.000 km2. En tredjedel av dette finnes over skoggrensa. Myrene er små samfunn hvor alle strukturene har egne navn – du kjenner kanskje begrepet «tue»? Ei tue er tørrere områder med lavere grunnvannsstand. Men kjenner du til høljer og flarker? Vi må nesten tillate oss å dvele litt ved myrdeler og deres navn.

En hølje er våte forsenkninger, på en måte det motsatte av ei tue.

Palser og gjøler er forsenkninger mellom tuene med regnvann,

flarker betegner bløte partier, og strenger er de tørre områdene mellom flarkene.

Det er gjort omfattende forskning på myrer, og det er en av grunnene til at vi kjenner dem såpass godt i dag. Men vi må ikke glemme at myrene har vært benyttet av folk i lange tider. Tidligere utnyttet man dem mer: det gikk beite på dem, og man kunne slå myrgresset. Torva ble lenge brukt til brensel, og dette er fremdeles praksis i flere land. I tillegg sanket man molter og torvull. Myrenes unike landskap har inspirert alt fra Kittelsens motiver til folketro, men nå er torva kanskje mest kjent for folk som blomsterjord. Debatten om blomsterjord med høyt torvinnhold har engasjert mange. Det siste året har derimot vært preget av en annen debatt: det nye forbudet mot dyrking av myr.

I sommer sendte Landbruks- og matdepartementet et forslag til endring av jordloven og dyrkningsforskriften på høring. Her ble det blant annet foreslått å innføre forbud mot nydyrking av myr av hensyn til klima. De skriver: Dyrking av myrarealer innebærer relativt store utslipp av klimagasser sammenliknet med andre arealer bestående av mineraljord. Mange har fått med seg Miljedirektoratets anmodning til hageeiere om å unngå blomsterjord med torv. Myra har fått økt oppmerksomhet i det siste, både på grunn av klima – myrer er store karbonlagrere – men også på grunn av at de noen steder er truet, sårbare eller viktige habitat.

Men. Lovforslaget har falt flere bønder tungt for brystet. Flere bondelag har gått hardt ut mot forslaget, og argumenterer for at det vil redusere mange bruk sitt potensiale for jordbruksproduksjon. Fylkesleder i Sogn og Fjordane Bondelag er kritisk, og ønsker åpning for å dyrke myr der hvor man allerede har mineraljord under. Flere kronikker talte også imot forslaget, administrerende direktør i NIBIO mener det er behov for ytterligere konsekvensanalyser, og andre argumenterte med at et forbud kun ville være en dråpe i havet sammenliknet med Norges totale årlige utslipp. Puh!

Dersom klimaeffekten er minimal og usikker og forbudet vil ramme enkelbønder urimelig hardt, er det da innafor med et forbud? Nei, mener Sabima, mange forskere og miljøvernere. I følge dem tjener vi 500 kroner per deker/år på å ikke dyrke opp myra. (tall fra NIBIOs rapport) Organisasjonens hovedargumentasjon har vært at myrer er levesteder for en rekke arter, og gir gratis flomdemper og karbonlager. De skriver: norske myrer lagrer minst 950 millioner tonn karbon. Dette tilsvarer Norges årlige utslipp av klimagasser i 66 år.

De er imidlertid enige i at det er problematisk at forbudet rammer enkelte gårdsbruks mulighet til å øke sitt dyrkingsareal. De foreslår derfor at jordvernet bør styrkes, og at man bør støtte bønder til å bruke annet areal.

Også her er det enkelt å forstå argumentene. Færre våtmarker kan bety færre fugler – en rekke plate og dyrearter i Norge har våtmark som sitt eneste levested. Flere av disse er rødlistet, altså sårbare fra før. Den sterkt truede orkideen myflangre kan bli borte for oss for alltid, og det samme gjelder andre planer og sommerfugler. Karbonargumentet veier også tungt: I følge Sabima lagrer myra Jødalsmåsan på Romerike (som det er planer om å grave opp for å ta ut torv til hagejord) like mye karbon som utslipp fra 150.000 bilder i løpet av et år.

Jeg har oppfattet debatten som veldig lærerik, om enn litt polarisert innimellom. De ulike sidene bruker ulike modeller når de regner på lønnsomhet, og dette blir enda mer utfordrende når man snakker om naturen, som for mange i tillegg har en verdi i seg selv. Det er synd om mange bønder blir rammet av loven, og en stabil norsk matproduksjon er en hjertesak for flere politikere og forbrukere. Samtidig er det ingen tvil om at myrene er sårbare naturtyper med stor verdi for oss. Av og til råker man inn i et dilemma selv med de beste hensikter.
okologisk-ine-vilja-boyesen-vik-foto-privat

Ine Vik er aspirerende biolog, og har gitt utallige labsaler varige men som følge av lav terskel for utforskning og eksperimenter. Hun jobber som formidler og vitenskapsjournalist.

Foto: Privat