Gå til innholdet

Vil ha oss tilbake til kjøkkenbordet

- ​Jeg skulle ønske vi kunne finne tilbake til samlinga ved kjøkkenbordet i hverdagen. Vi må gjenreise den gode, norske måltidskulturen, sier Inge Johnsen. Ildsjelen bak Liantunet i Trondheim er vinneren av Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris.

- Å få en pris i Ingrid Espelid Hovigs navn, det føles like stort som å få Kongens fortjenstmedalje!

Det er en engasjert kokk og bedriftsleder som er årets vinner av ærefulle Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris. Torsdag fikk Inge Johnsen prisen overrakt av Landbruks- og Matminister Jon Georg Dale under Matmerks fagdag i Oslo. Det var en rørt Johnsen som ble kalt opp på scenen til stående applaus.

Brennende engasjement

Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris deles årlig ut til en person som har utmerket seg innen ”mat, sunt kosthold og matkultur med hovedvekt på det norske”. Johnsen driver til daglig restaurant Lian i Trondheim, men er tildelt prisen for sitt brennende engasjement for å gi barn, unge og andre en matnyttig opplæring. Johnsen leder Liantunet, hvor særlig barn får komme på besøk for å lære å lage hverdagsmat av kortreiste, gode råvarer. Her lager de for eksempel fiskekaker av fersk hyse, eller koker tursuppe med blåskjell på bål. På Liantunet legges også stor vekt på måltidskultur: Å samles ved maten.

- Jeg synes det er trist å tenke på at det står kjøkkenbord i Norge hvor familier ikke setter seg ned og spiser sammen i hverdagen, sier Johnsen.

- Matkultur handler om mer enn næring, om mer enn å spise oss mette. Det handler om fellesskap. 

Samling: En liten Inge johnsen (i grønt til venstre) hjemme hos besteforeldrene Borghild og Erling Johnsen på Nes i Bjugn.

Husker måltidene hos besteforeldrene

Sjøl husker Johnsen seg gjerne tilbake til oppveksten, til besteforeldrenes gård på Fosen. Han husker de samlet seg til faste måltider hver dag - på slaget. Bestefar satt på sin side ved vinduskarmen, bestemor på andre sida. Han forteller varmt om maten som ble satt fram, gjerne tre retter – ofte fruktsuppe først, alltid dessert. Han forteller om naboer som gjerne kom innom til de faste måltidene.

Han kan fortelle hvor spisse ører han fikk som barn når drengen fortalte litt fra helgas fest og fanteri. Han husker stemninga, og blir varm i trøya - og hjertet - når han snakker om nettopp dette: Fellesskap og samlende måltidskultur. 

- Ja, du, er det ikke litt pussig hvordan vi nordmenn reiser til Italia for så å komme hjem og snakke med stjerner i øynene om hvordan italienske storfamilier samler seg til måltidene sitter sammen og spiser leeenge? Er ikke det pussig, sier han. 

Johnsen smiler:  

-Slik satt vi jo sammen i Norge også ganske nylig, ja, det er ikke såå lenge sida. Og dra til Fosen, til rett gård, så sitter de slik fortsatt. Jeg ønsker meg en hverdag der flere ivaretok verdien i å samles ved maten i hverdagen. 

Kårer "Årets kokarkjerring": For å hedre og ta vare på lokale mattradisjoner arrangerer Liantunet årlig«kokarkjerringdag» der de deler ut hedersbetegnelsen «årets kokarkjerring». Johnsen står også bak tildelingen av tittelen "Ambassadør for taus kunnskap".

Frykter klasseskille

Noe av det Johnsen brenner for er at god, norsk, lokalmat skal være en naturlig del av alles hverdag, ikke bare hverdagen til de mest ressurssterke.

- Da jeg var liten, var det barn fra velstående hjem som hadde sjokoladepålegg på ”kakskiva”. Vi fra husmannsheimen hadde leverpostei, sant. I dag er det motsatt. De ressurssterke, de sender barna på skolen med gulrot og grovbrød. Mens de med dårligere råd...?

Han frykter vi kan få et klasseskille.

- Vi ser jo at kortreist mat er i vinden, og det er bra, men det er trist dersom det forblir en trend kun for gourmeter, hipstere og pengesterke, sier Johnsen.

- Skal endringene virkelig forslå, må den kortreiste, gode maten ligge i hverdagshandlekurver, ikke bare i eksklusive papirposer. Hvermansen må få eierskap til god, lokal mat. Lokalmaten er overalt og den trenger ikke være dyr. Det er bare å kjøpe og spise den, men vi må lære folk hvordan, sier Johnsen.

- Det er her jeg mener vi må begynne med unger.

Johnsen forteller gjerne om gleden i arbeidet med matnyttig opplæring for unge på Liantunet. Historier som den om den vesle gutten som ble så stolt av å mestre kunsten å lage fiskekaker at han skyndte seg hjem for å lage det til hele familien, er historier Johnsen har mange av. 

Hverdagssamling: Bestemor Borghild på Nes

Etterlyser matkultur-satsing

Johnsen er opptatt av at barn må få matnyttige skoledager. Han vil at barn skal lære å lage god mat av gode råvarer fra nærmiljøet sitt, fra fiskeren og bonden.

De må lære å lage og spise mat som er rettferdig ovenfor kroppen, miljøet, lære at vi ikke trenger å velge mat som ødelegger fattiges matfat, sier prisvinneren.

Han er ikke redd for å utfordre myndighetene og etterlyse en satsing:  

- Se hvor flinke vi er til å støtte barneidrett. Se som vi støtter kulturuttrykk som rock og pop, med egne sentre i Trondheim og Oslo. Men hvor er satsinga på opplæring i norsk mat og matkultur? Ja, hvor satser vi på kanskje det mest grunnleggende av alt, maten vår?

Foto: Inge Johnsens og forbildet, Ingrid Espelid Hovig i egen person. Foto: Privat

- Fattige uten Espelid Hovig

Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris deles årlig ut til en person som har utmerket seg spesielt innen området ”mat, sunt kosthold og matkultur med hovedvekt på det norske”. Den ble opprettet som en hyllest til Ingrid Espelid Hovig på hennes 70-årsdag. Blant tidligere vinnere finner du Andreas Viestad, Henry Notaker, Arne Brimi og Wenche Andersen. I år ble det bestemt at prisen skulle deles ut til ”et lokalmat-fyrtårn som særlig brenner for formidling og kunnskapsdeling”.

Juryen kaller Johnsen en matkulturperson som ”står som et lysende eksempel for andre”, og berømmer ham særlig for unik formidlingsevne. Johnsen sjøl berømmer teamet på Liantunet, og understreker at prisen går til dem alle. 

- Liantunet er ikke et sololøp. Tvertimot. Jeg sier at vi har fått prisen sammen, og jeg er veldig stolt av at vi har fått en pris som er i nettopp Ingrid Espelid Hovigs navn. Hadde vi ikke hatt henne, ville vi vært lutfattige i norsk matkultur i dag. Hun sto rak og snakket om norsk mat og kultur gjennom mens vi la ned husstellskolene, industrialiserte matproduksjonen og løp fra den gamle matkulturen, sier Johnsen.

- Ikke rart jeg sier at det å få en pris i hennes navn, føles som å få Kongens fortjenstmedalje.