Gå til innholdet
Inn-paa-tunet-Margrethe-Grethe-og-Janne-foto-eli-strand
GODT HUMØR: Det er mye latter og spøk når Margrethe Henden Aaraas tar imot Grethe (t.v.) og Janne Mette (t.h.) på gården i Nittedal. Foto: Eli Strand

Mye latter på Aaraas Gård

Skrevet av Eli Strand den 22.8.2019

Det er ingen spøk å få diagnosen Alzheimer i begynnelsen av 50-åra. På tross av dette er det nettopp spøk og latter som preger dagene når gjengen med demens møtes på idylliske Aaraas Gård i Nittedal. Og innimellom tårer.

Vestlendingen Margrethe Henden Aaraas jobbet opprinnelig som journalist og kulturformidler da hun og mannen bestemte seg for å ta over familiegården.

Ved den gamle pilgrimsleden som leder pilgrimene fra Oslo og i retning Trondheim ligger den gamle ærverdige gården som i tre år har vært en «Inn på Tunet» – gård.

Fire dager i uken er gården IPT dagsenter for personer med demens som bor hjemme. Og Margrethe kan ikke tenke seg en bedre måte å være bonde på.

Margrethes metode

Inn-paa-tunet-margrethe-henden-aaraas-aaraastunet-foto-eli-strand
GIVENDE: Margrethe Henden Aaraas har funnet sin drømmejobb. Foto: Eli Strand

Det går ikke lang tid rundt frokostbordet før Margrete bryter ut i sin karakteristiske latter. I neste øyeblikk feller hun en tåre, når hun reflekterer over hvor meningsfylt der er å drive en IPT-gård.

Margrethe vet også hvordan det er å være pårørende fordi hun selv har en far som har Alzheimer.

-Det er klart det gjør noe med deg og at ting blir mer personlig når man selv er pårørende. Jeg har jobbet en del med å finne ut hvilken rolle jeg skal ha. Jeg er ikke en venninne og heller ikke terapeut eller behandler, så jeg får heller prøve å være meg selv, sier hun litt spørrende.

-Det viktigste er jo at det fungerer og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har holdt på med noe mer givende enn det jeg gjør nå.

Og det kommer fra en person som har vært programleder for TV og i tillegg vært med på å bygge opp den kulturelle skolesekken.

Fortvilende

Inn-paa-tunet-janne-mette-aaraastunet-foto-eli-strand
UT I NATUREN: Janne Mette trives når hun er ute på tur med resten av gjengen. Foto: Eli Strand

En av dem som har turt å snakke om å få demens i ung alder, er Janne Mette på 56 år. Hun hadde knapt nok fylt 50 da hun fikk diagnosen, og har flere ganger blitt intervjuet i lokalavisa om hvordan det er å leve med demens.

-Det er uten tvil den verste og mest fortvilende beskjeden jeg har fått i mitt liv. Du føler deg ung og tror du har så mye igjen av livet, og så faller alt i grus, sier hun kontant.

Det er lite ved Janne Mette som tyder på at hun har Alzheimer. Hun ler og tuller, og har ingen problemer med å henge med i samtalen. Likevel er det ingen tvil om at hun har Alzheimer og det verste du kan gjøre mot henne er å så tvil om diagnosen hennes.

-Det er sikkert godt ment, men jeg blir så utrolig frustrert når folk sier at jeg ikke kan ha Alzheimer jeg som ser så ung og bra ut Jeg kan jo ikke bare slutte å stelle meg og begynne å oppføre meg rart, bare for at folk skal tro at jeg er syk?

For Janne Mette føles dagene på gården nesten som å gå på jobb, og hun forsnakker seg faktisk og kaller resten av gjengen for kollegaene sine.

-Etter en dag her, så føler også jeg at jeg har hatt en spennende og nyttig dag. Jeg er alltid sliten etter turer og andre aktiviteter på gården, men jeg er sliten på en veldig god måte, sier Janne Mette.

Ukens høydepunkt

Inn-paa-tunet-grethe-aaraastunet-foto-eli-strand
UKENS HØYDEPUNKT: Grethe gleder seg til hver gang hun skal møte resten av gjengen på Aaraastunet. Foto: Eli Strand

En av dem som gleder seg til tirsdagene er Grethe på 53 år. Hun fikk diagnosen da hun var kun 49 år gammel og ble naturlig nok veldig fortvilet da den endelig beskjeden kom.

-Hvorfor rammer dette meg, spurte hun seg selv.

Hun tenker kanskje at noe av det er genetisk siden flere i familien har vært rammet av det samme. Diagnosen var uansett tung og få og det tok lang tid før hun virkelig forsto at diagnosen var riktig.

Samtidig er Grethe et menneske som virkelig klarer å se det positive i ting, og klarer å glede seg over livet. Latteren sitter løst enten hun mater hønene, holder på med plantene eller slår av en prat med de andre i gruppa.

-Jeg ler mye og spesielt når jeg er her på gården. Det er så befriende å være sammen med andre av «samme sorten». Her forstår vi hverandre, oppmuntrer hverandre og utveksler erfaringer.

Spesielt fornøyd er hun med Margrethe og måten hun tar imot dem på.

-Margrethe er bare helt super. Hun byr på seg selv og jeg føler på måter at hun er en av oss. Jeg liker også at hun tar oss med på turer og at vi hele tiden finner på morsomme ting vi kan gjøre sammen her på gården, sier Grethe.

Når Margrethe får høre at dagene på gården er ukens høydepunkt, repliserer hun med en gang.

-Det er det faktisk for meg også.

Ikke bare dement

Det første jeg spør om Margrethe om er hvordan det er å jobbe med demente, men blir raskt bedt om å kalle dem personer med demens.

-Jeg liker ikke å omtale folk som demente. Da blir de på en måte bare diagnosen sin, og alle som har vært sammen med folk med demens vet at de er så veldig mye mer enn det; De er kunnskapsrike, humoristiske, omsorgsfulle og har i tillegg akkurat de samme negative egenskapene som deg og meg, sier Margrethe.

Og etter en dag med latter og spøk, inkludert store mengder kaffe og frisk luft på Aaraastunet er det ikke vanskelig å skjønne at mennesker med demens er så mye mer enn bare en diagnose.