Gå til innholdet
inn-paa-tunet-lindland-gaard-Elisabeth-på-hest-foto-eli-strand
FINNER ROEN PÅ HESTERYGGEN: Elisabeth slapper av på hesteryggen og finner roen på Lindland Gård. Foto: Eli Strand

Grenseløst felleskap på Lindland Gård

Skrevet av Eli Strand den 3.6.2019

Den ene har rusproblemer, den andre har nettopp fått diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet og den tredje har Downs. Men selv om kvinnene har levd ulike liv, så finner de alle tonen på Lindland Gård.

inn-paa-tunet-lindland-gard-foto-eli-strand
PLASS TIL ALLE: På Lindland Gård er det plass til alle, Bak f.v. Gunn, Silje, Elisabeth og Tone. Foto: Eli Strand

Det er tilsynelatende lite som forener de tre kvinnene jeg møter på Lindland Gård denne maidagen. Likevel er det en ting de har til felles: De elsker arbeidet og fellesskapet de har sammen med dyr og mennesker på denne åpne og dyrerike gården.

 

Plass til alle

På denne gården er det plass til absolutt alle, enten de er unge, gamle, demente, har psykiske utfordringer, rusproblemer eller rett og slett bare vil være sammen med hester, geiter, ender, sauer eller lamaer, for å nevne noen av dyrene på gården.

Gunn Lindland driver både familiepark og en «inn på tunet gård» (IPT). Hun har drevet med dette i tre år og IPT utgjør nå 40 prosent av omsetningen på gården.

-Jeg har stor tro på å blande ulike mennesker og gi dem oppgaver de kan løse i felleskap. Hvem har sagt at ikke demente mennesker kan være sammen med opprørske tenåringer? Eller at ikke barnehagebarn kan mate dyra sammen med noen som har psykiske utfordringer, spør, Gunn Lindland.

-Her på gården både jobber og koser vi oss i fellesskap. Det viktigste er at vi alle føler mestring og at vi behandler hverandre med respekt.

inn-paa-tunet-elisabeth-portrett-foto-eli-strand
VIL UT AV RUSEN: Elisabeth drømmer om et rusfritt liv. Foto: Eli Strand

Holder rusen unna

Elisabeth Mathisen (37) begynte å ruse seg da hun var 12 år, og har siden det hatt et liv preget av rus og mye motgang. For ti år siden klarte hun å bli rusfri, men har hatt flere tilbakefall og kjemper daglig en indre og ytre kamp mot rusen.

-Hver dag må jeg i realiteten gjøre et valg, enten å ruse meg eller prøve å holde meg rusfri og være en del av samfunnet. Her på gården føler jeg meg verdsatt og nyttig og klarer å gjøre en jobb på lik linje med andre mennesker. Det beste med å komme her er at jeg ikke føler meg som en klient eller pasient, men en helt vanlig arbeider, sier Elisabeth.

Elisabeth skulle egentlig bare være på gården i to dager i uken, men har fått lov til å komme en ekstra dag. Her steller hun hestene, mater geitene og er med på annet nyttig gårdsarbeid.

-Jeg sa fra til kommunen at jeg ville være her minst tre dager i ukene. Dette er det eneste som fungerer for meg. Dagene på gården gjør meg motivert til å holde meg rusfri og gjør meg mindre ensom i hverdagen, sier hun.

En skikkelig jente

Dyr er en viktig del av livet til Elisabeth. Blandingshunden Jari er aldri langt unna og på ene leggen har hun tatovert navnet på den forrige hunden, Daria.

Men det er ikke bare dyra som trekker henne til Lindland Gård tre ganger i uken.

-Felleskapet med de andre er også veldig verdifullt for meg. Spesielt liker jeg å være sammen med en gruppe med demente mennesker som kommer hit en gang i uken. Det er utrolig hvor mye gøy jeg har med de folka. Mange tror at de liksom er helt borte, men plutselig glimter de til og har tonnevis av humor og livsglede, sier hun.

Elisabeth har valgt å være åpen om rusproblemene, også sine mange tilbakefall.

-Men selv om jeg sliter og kan havne utpå, så prøver jeg virkelig bare å være en skikkelig jente, sier hun med glimt i øyet.

Og mest av alt drømmer hun om å bli rusfri for godt, få seg et lite småbruk, stifte familie og skaffe seg en ekstra hund.

Og så vil jeg selvfølgelig ha noen ekstra tatoveringer om jeg får råd til det, ler hun.

inn-paa-tunet-lindland-gard-silje-med-lama-foto-eli-strand
DYRERIKT: Silje trives med de mange dyrene på gården. Foto: Eli Strand

Gårdslivet gir mestringsfølelse

Silje (32) kommer på gården hver torsdag, og gleder seg til hver gang hun kan være sammen med de andre på gården. Silje har kjent på utenforskap og ble mobbet så mye på skolen at hun mistet all selvtillit.

Nylig fikk hun diagnosen lettere psykisk utviklingshemmet, en beskjed hun tok med stor fatning.

-Det var nesten en lettelse å få diagnosen, for da skjønte jeg hvorfor jeg hadde så store lærevansker som barn. Men mobbingen har vært tung å leve med så det har tatt meg lang tid å få tilbake troen på meg selv, sier Silje.

Silje er også svært glad i dyr, og finner seg spesielt godt til rette på hesteryggen. Hun gleder seg også over å være en del av et felleskap fordi dagene fort kan bli lange på det lille stedet hun kommer fra.

-Dagene kan fort bli ensomme og lange, og da er det veldig koselig å få komme hit. Jeg er oppvokst med dyr og trives veldig godt når jeg kan komme her og være med dyr hele dagen lang. For meg betyr det veldig mye å føle meg nyttig og at jeg mestrer det jeg gjør, sier Silje.

inn-paa-tunet-lindland-gard-Tone-med-geit-foto-eli-strand
OMSORG: Tone har ingen favoritt blant alle dyrene, men liker å gi omsorg til de som trenger det. Foto: Eli Strand

En sammensveiset gjeng

Tone (39) er også på plass på gården en dag i uka. Her deltar hun i det daglige arbeidet og er alltid klar til å bidra i arbeidet. Tone har Downs, men er uten tvil en dame som klarer seg godt både på gården og hjemme. Jeg får klar beskjed om at hun bor i eget hus og at hun klarer seg godt alene.

-Jeg har jo familien min i nærheten, men ellers klarer jeg med fint på egenhånd, sier hun.

Tone har ingen favoritt blant dyrene, men synes det er koselig med både med geiter, hester og selvfølgelig det lille kopplammet.

Tone bidrar ikke bare med å stelle dyra, men er også en stor bidragsyter på den sosiale arenaen. Spesielt imponerer med sine egne dikt som hun til og med har satt sammen i en selvlaget bok med bilder.

-Lindland Gård er en fantastisk plass å være og jeg synes vi er en fin og sammensveiset gjeng, avslutter Tone.